Farging med orebark

Jeg har nå erfart at plantefarging er noe man får dilla på! I alle fall har jeg fått det :)
Jo mere jeg prøver meg på, jo mer nysgjerrig blir jeg, og jo mer innser jeg at jeg har å lære !

Men med tanke på norske somre generelt og denne sommeren speiselt (hvor jeg har kunnet sitte i sola kanskje 2 timer i løpet av hele ferien.... Grrrrrr!!!) er det godt å ha en hobby som denne.
Her kreves det ikke sol, men en stor og god parasoll til å skjerme kjelen for regn mens garnet trekker farge :)

Vi ønsket å kunne få til noen bruntoner. Grankongler skulle gi brunt, men vi fikk beige... noe feil har vi sikkert gjort, uten at jeg vet hva.

Men orebark skulle visst gjøre susen.

Så vi jentene kastes oss over de første og beste oretrærne vi fant, og klipte ned passe tykke grener i vilden sky...

Grenene skulle renskes for bark, og barken skulle vi koke fargebad av. Dette var en tålmodighetsprøve, for det skal litt bark til for å fylle ei 10-liters bøtte.... men vi kom da i mål.                                     

Som man kan se er det ganske mye farge i barken, og enda bedre farge på vannet hadde vi sikkert fått hvis vi hadde kokt fingrene våre med samtidig. Det tok noen dager før vi klarte å få de helt rene igjen...

Vi kokte vann og bark ca. 3 timer før vi filtrerte det. Da hadde vi igjen ca. 6-7 liter fargebad.

Så tempererte vi det opp til ca. 60 grader igjen, og tilsatte 20 gram alun og 100 gram garn.

Vi lot temperaturen stige til drøyt 80 grader og lot garnet trekke der på mellom 80 og 90 grader i ca. en time.

Til min store fortvilelse så det ut til at vi skulle få beige garn istedet for brunt denne gangen også.  Og jeg ville ha brunt!!!

I et ubevokta øyeblikk for min datter,(ho ville blitt dr.... sur hvis ho hadde sett det, nemlig!) 

putta jeg derfor oppi 10 gram Krapp og lot det trekke i en time ekstra.

Følte meg litt som Ingrid Espelid da jeg juksa litt, men resultatet ble ganske bra...... og er det ikke noe som sier at målet helliger middelet???

Nye erfaringer ved farging med hundekjeks

Etter et par ukers pause fra plantefarging, var lageret med uvasket garn og nye kjemikalier fylt opp.
Nå skulle vi prøve å farge med noen av de vekstene vi hadde brukt før, men med andre kjemikalier. 
Første gang vi farget med hundekjeks var 26.juni og vi beiset med alun. Resultatet var en klar, gylden gul farge:

En måned senere, den 29. juli farget vi på nytt med hundekjeks. Vi fulgte samme framgangsmåte, men denne gangen beiset vi med vinsten (Mono-kaliumtartrat ) og fargen ble en litt "skitten" gulfarge. (Bilde lyver litt, den er mere gulgrå på farge enn det som kommer fram her)

Om dette skyldes at det er lite fargestoffer igjen i hundekjeksen i slutten av juli eller om det skyldes vinstenen, vet vi ikke. Det får vi vel ikke svar på før vi prøver på nytt neste sommer.

Og nå er jeg egentlig ved kjernen av min fasinasjon for plantefarging; resultatet er aldri helt gitt i forhold til hva slags farge man får.
Jeg er bare en lykkelig amatør i plantefarging, og jeg gleder meg over så mange spennende erfaringer jeg kan komme til å gjøre meg i framtida :)